Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Tale ved Gro Jørstad Nilsen under utdelingen 2. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo:

Sakprosaåret 2016 har gitt mange gleder for en sakprosaleser, først og fremst på grunn av mangfoldet som finnes der ute. Sakprosaforfatternes vilje og evne til å formidle alt fra siste nytt innen hjerneforskning til evakueringen av Finnmark under krigen er upåklagelig. Vi har lest om land som ikke finnes, om sjelens kulturhistorie, om distriktsjordmødre og røde Hermansens bedrifter på Svalbard – bare for å nevne noen av de mange emnene fra fjorårets bøker.

De fire nominerte til Kritikerlagets sakprosapris har alle utmerket seg som litterære prosaister av edleste valør, og lever opp til juryens kriterier for hva som er god, litterær sakprosa. Det vil si at de har skrevet bøker som sier noe vesentlig om temaene de behandler, og de fører alle en god penn. Dette er velskrevne bøker som også lever opp til faglige krav, med etterrettelig og grundig kildearbeid i bunn. De fire sakprosaistene er alle nyskapende på hvert sitt felt ved å ta tak i materialet på en ny måte, og dermed bidra med å videreutvikle sakprosasjangeren.

Juryen har bestått av Ane Farsethås, Gudmund Skjeldal og Gro Jørstad Nilsen, og vi har valgt å nominere følgende fire utgivelser til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2016:

Bjarne Riiser Gundersen: Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Flamme forlag
Bjørn Godøy: Dobbeltspill. Spartacus forlag
Åsne Seierstad: To søstre. Kagge forlag
Marit Paasche: Hannah Ryggen. En fri. Pax forlag

På hjemmesiden til årets prisvinner kan vi blant annet lese følgende formulering fra forfatterens hånd: «Someone please call 911», synger Wyclef Jean i sangen 911. Noen burde definitivt yte Venezia-biennalen førstehjelp, for allmenntilstanden er kritisk. Denne ingressen innledet en anmeldelse forfatteren skrev i 2005, og årets prisvinner er kjent som en markert, uredd og tydelig stemme i kunstfeltet. Hun har vært en produktiv kritiker, essayist, forfatter og kurator gjennom hele 2000-tallet, og om den siste boken hennes skrev kunstkritiker Tommy Olsson følgende:

«Det var faktisk først med denne utgivelsen at jeg ble voksen nok til å ligge på hotellrommet og lese, heller enn å herje på den lokale puben når jeg var hjemmefra. Pussig, det der.»

Juryen er glad for å kunne gratulere Marit Paasche med Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2016 for boken Hannah Ryggen. En fri.
Hannah Ryggens radikale politiske kunst har i senere år vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet. Marit Paasche klarer likevel med sitt unike kildemateriale å si noe nytt om Ryggen, og sy sammen hennes liv, arbeid og kulturen hun virket i til en fortelling som gir innsikt ikke bare i én kunstners arbeid, men også i skandinavisk kunsthistorie i det forrige århundret generelt.

Kunsthistorisk prosa kan av og til stå i fare for å lukke kunsten inne i fagsjargong. Ikke så hos Paasche. Hun skriver konkret om Ryggens arbeid med å lage sine egne farger (blant dem: «potteblått»), og åpner slik et rom for å betrakte kunst også som et fysisk og materielt arbeid. Hun skriver om Ryggens arbeidsprosess, om hennes samarbeid og forbindelser, om finansiering, montering og mottakelse av utstillinger og enkeltverk, og lykkes slik med å gjøre samvirket mellom kunstinstitusjonen og den enkelte kunstner til noe håndfast, og samtidig et speil for sin tid.

Hun skriver om kunstens eksistensielle side – om hva det enkelte verk kan ha betydd for Ryggen og hvordan det er mulig å tolke for andre – uten å bli klam eller sentimental. Paasche klarer på prisverdig vis å vise hvor sammensatt Ryggens kunst er uavhengig av hvilke strømninger og tendenser man plasserer den inn i.

Samtidig viser Hannah Ryggen. En fri hvordan det politiske i Ryggens kunst er forankret i noe grunnleggende radikalt, det gjelder alt fra kunstnerens innstilling, til metode og materialbruk – og Paasche får dermed frem at Ryggen ønsket å gripe direkte inn i sin tids aktuelle konflikter med sin kunst. Billedteppet Etiopia ble da også lettere sensurert på en utstilling.

Paasches fremstilling av dette kunstnerskapet er også illustrert med et rikt billedmateriale. Det gjør det mulig å veie forfatterens observasjoner og analyser opp mot ens egne. Ved å kombinere saklighet og engasjement er Paasches sakprosa blitt et verktøy som åpner kunsten for den allmenne leser, uten at forfatteren skaper nye myter om kunstnerskapet.

Gratulerer til Marit Paasche med årets pris, som er et trykk av Tom Stian Kosmo.