Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2016

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:
Bjørn Godøy: Dobbeltspill. Kjærlighet og forræderi i skyggen av første verdenskrig, Spartacus forlag

Bjarne Riiser Gundersen: Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Flamme Forlag

Marit Paasche: Hannah Ryggen. En fri, Pax Forlag

Åsne Seierstad: To søstre, Kagge Forlag

Juryen består av Ane Farsethås, Gro Jørstad Nilsen og Gudmund Skjeldal.

De nominerte for beste oversettelse er:
Merete Alfsen: Begge deler av Ali Smith, Forlaget Oktober

Anne Elligers: Nær livets ville hjerte av Clarice Lispector, Bokvennen Forlag
Ika Kaminka: Ete, pule, drite, føde, drepe, blø av Hiromi Itō, H//O//F

Kristin Sørsdal: Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante, Samlaget

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Audun Lindholm og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:
Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.): Alice svømmer ikke, Aschehoug

Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.): Eg er eg er eg er, Samlaget
Arne Svingen: Revolvergutten 2, Gyldendal

Tyra Teodora Tronstad: Mørket kommer innenfra, Aschehoug

Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.

De nominerte for beste voksenbok er:
Gunstein Bakke: Havende, Forlaget Oktober

Vigdis Hjorth: Arv og miljø, Cappelen Damm
* Tone Hødnebø: Nytte og utførte gjerninger, Kolon Forlag

Nils Chr. Moe-Repstad: Wunderkammer (27 kataloger), Flamme Forlag

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2016 blir delt ut torsdag 2. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29 i Oslo.
Kritikerprisene blir støttet av 
Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2016

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Bjørn Godøy: Dobbeltspill. Kjærlighet og forræderi i skyggen av første verdenskrig, Spartacus forlag

Første verdskrig er lite tematisert i norsk litteratur – samanlikna med den andre krigen. I boka Dobbeltspill gjev Bjørn Godøy eit elegant og klokt bidrag, ved å fortelja om mossingen Eivind Adler Christensen, som underleg nok kjem tett på fridomskjemparane i Irland, dei viktigaste diplomatane til Storbritannia, og makthavarane i Berlin. Utan å pressa kjeldene for langt, skaper Godøy ei thrillerliknande historie. Einskildfigurane blir ikkje tvinga for mykje inn i skarpe rammer; likevel maktar forfattaren å visa oss kva svelg den første verdskrigen er i europeisk historie, og kva dobbeltrolle Norge kan seiast å ha spelt i den konflikten. Dobbeltspill er ein tankevekkande og smart komposisjon.

Bjarne Riiser Gundersen: Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Flamme Forlag

Bjarne Riiser Gundersen har skrevet en tilgjengelig bok om det mangfoldige begrepet postmodernisme, om hvordan fenomenet gjorde seg gjeldende innenfor felt som kunst, arkitektur, akademia og den brede offentlighet her til lands. Gundersen har valgt en journalistisk innfallsvinkel, og lykkes godt med det. Gjennom intervjuer og reportasjer lar forfatteren sentrale aktører på 80- og 90-tallet selv komme til orde. Boken får dermed frem nyansene i et omstridt begrep og puster liv i en debatt hvor fiendebildene lenge har rådet grunnen. Boken er et eksempel på engasjert, humoristisk og reflektert formidling av nær samtidshistorie. I tillegg beriker forfatteren den store fortellingen om postmodernismens vekst og fall med sin egen dannelseshistorie som mange 90- tallstudenter vil kjenne seg igjen i.

Marit Paasche: Hannah Ryggen. En fri, Pax Forlag

Hannah Ryggens radikale politiske kunst har i senere år vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet. Marit Paasche klarer likevel med sitt unike kildemateriale å si noe nytt om Ryggen, og sy sammen hennes liv, arbeid, og den kulturen hun virket i, til en fortelling som gir innsikt – ikke bare i én kunstners arbeid, men i skandinavisk kunsthistorie i det forrige århundret mer generelt. Kunsthistorisk prosa kan av og til stå i fare for å lukke kunsten inne i fagsjargong. Ikke så hos Paasche. Hun skriver konkret om Ryggens arbeid, og lykkes med å gjøre samvirket mellom kunstinstitusjonen og den enkelte kunstner til noe håndfast og samtidig et speil for sin tid. Fremstillingen er illustrert med et rikt billedmateriale som gjør det mulig å veie forfatterens observasjoner og analyser opp mot ens egne. Med sin kombinasjon av saklighet og engasjement blir Paasches sakprosa et verktøy for å åpne kunsten, uten at hun skaper nye myter.

Åsne Seierstad: To søstre, Kagge Forlag

Åsne Seierstad har skrevet en rystende og svært aktuell dokumentarroman som undersøker hvordan to velfungerende søstre fra Bærum kan ende opp som radikaliserte islamister i Syria. Gjennom å løfte frem enkeltskjebner får Seierstad frem hvor nært konflikten er vårt eget samfunn. Forfatteren bruker en rekke kilder for å få frem at det er sammensatte årsaker til at ungdom radikaliseres, og boken bidrar med økt innsikt og forståelse av fremmedkrigere som fenomen. Den gir innblikk i religiøs fanatisme, hvordan radikalisering og moderne teknologi henger sammen, og hvordan søk etter fellesskap og identitet er drivkrefter inn i ekstremisme. To søstre er velkomponert med dramatisk nerve og fremdrift, med en innovativ kombinasjon av allvitende forteller og chattelogger gjengitt som litterær dialog, noe som gjør at leseren opplever å komme tett inn på menneskene og miljøene som skildres.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Merete Alfsen: Begge deler av Ali Smith, Forlaget Oktober (oversatt fra engelsk)
Fortellingen om en ungjentes sorg over sin mor tvinnes i Begge deler sammen med skjebnen til den italienske renessansemaleren Francesco del Cossa (1435–1477). I Ali Smiths todelte roman er han en kvinne som kler seg som mann for å gå i lære som kunstner, mens ungjenta på sin side bærer kallenavnet George; den åpne tilnærmingen til kjønn er her et grunntema, som ikke minst viser seg på romanens språklige nivå. Begge deler er frenetisk opptatt av ord og uttrykk. George er en gryende språknerd, som stadig funderer over etymologi og ergrer seg over morens lemfeldige snakkemåte. Ordspill følger på ordspill i denne lettflytende teksten, som også er dynket med referanser til litteratur, kunst, populærkultur og vitenskap. Assosiasjonsrikdommen gir en vilter, løssluppen roman, som samtidig renner over av undertekst. Samtlige av Smiths språklige sprell er eminent ivaretatt av Merete Alfsen, en oversetter hvis oppfinnsomhet og kløkt nærmest må sies å gå forfatterens egen fantasi i næringen.

Anne Elligers: Nær livets ville hjerte av Clarice Lispector, Bokvennen Forlag (oversatt fra portugisisk)

Hvordan overføre spontanitet fra et språk til et annet? Spørsmålet melder seg i møte med den erfaringsnære prosaen i Clarice Lispectors debutroman Nær det ville hjertet, først publisert i 1943. Skildringen av den unge kvinnen Joana består i mangt og mye av tankesprang, assosiasjoner og beskrivelser av inntrykk som ennå ikke er helt begrepsfestet, tilstander der den vante orden ennå ikke har rukket å legge sitt nett over verden: «Hun kjente et fullkomment dyr inni seg, fullt av selvmotsigelser, egoisme og vitalitet.» Når man tar i betraktning avstanden mellom den norske og den brasilianske retoriske kulturen, er det imponerende hvordan Anne Elligers har lyktes i jakten på et likefremt litterært uttrykk som fanger livet slik det utspiller seg langt vekk fra ideologiske eller moralske overbygninger. Romanen Nær livets ville hjerte er en hyllest til tankeflukten, og til forestillingskraften, og til den levende litteraturen – og dette har stilt oversetteren overfor oppgaver hun kommer mer enn godt fra.

Ika Kaminka: Ete, pule, drite, føde, drepe, blø av Hiromi Itō, H//O//F (gjendiktet fra japansk)

Aller mest slående i det norske utvalget av japanske Hiromi Itōs dikt, er den retoriske timingen i tilsynelatende enkle dikt. Diktene kan virke pratsomme, men er utmeislet med et skarpt blikk for rytme og gjentakelser. Itō misbruker japanske skriftkonvensjoner på måter som vanskelig kan gjengis på norsk; mye må nødvendigvis gå tapt når slikt skal overføres til et språk som benytter det latinske alfabetet. Humoren, overraskelsesmomentene, overdrivelsene og de språklige bruddene gjør like fullt Ika Kaminkas gjendiktning smittende vital. Gjennom pigge fremstillinger av kroppsvæsker, morskap, dyreliv og mat har Kaminka festet et kraftfullt, muntlig norsk til boksidene. Samtidig sørger gjendiktningens mange tempo- og rytmevariasjoner for en stadig overraskende og mer og mer besettende leseopplevelse.

Kristin Sørsdal: Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante, Samlaget (oversatt fra italiensk)

De fire romanene som utgjør verket Mi briljante venninne, også kalt Napoli-kvartetten, har gjort pseudonymet Elena Ferrante til en av samtidens mest omtalte forfattere. Oversetteren Kristin Sørsdal har transportert både napolitansk gatespråk og norditaliensk akademikertonefall over til et moderne og friskt nynorsk. Historia om det tapte barnet avslutter fortellingen om livet til Elena og Lila, ført i pennen av den første. Handlingen er rik, persongalleriet stort og sceneskiftene mange. Det nakent usentimentale er et framtredende trekk ved denne nyansert ærlige fortellingen om vennskapets lys- og skyggesider. Ferrante har et vidt språklig register, fra det napolitansk-aggressive, via det ungdommelig romantiske, det politisk intrigerende, til det intimt, seksuelt betroende og modent reflekterende. Verket er en kraftprestasjon som den norske oversettelsen tar energisk vare på.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.): Alice svømmer ikke, Aschehoug

I denne tredje boken om Alice Andersen har den stille og innadvendte jenta fått en venn. Kanskje. Vennskapet er fjorten timer gammelt når sommerferien starter, og i løpet av denne evigheten av en sommerferie har faren bestemt at Alice skal lære å svømme. Men det tør hun ikke. Alice føler seg på feil klode, en klode der hun tvinges til å overgi seg til det store og skumle Havet. Illustratør Øyvind Torseters bruk av sterke farger viser hvor mye som står på spill for den lille jenta. Drukningsdødens truende nærvær og angsten for at vennskapet skal ta slutt skrives nennsomt og troverdig inn i Alices tankemylder, som også er fylt av de finurligste ting. Og når havet åpner seg for Alice og hun vinner over sin egen angst, er det et lite mirakel av en seier leseren får ta del i.

Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.): Eg er eg er eg er, Samlaget

Evnen til å gå opp i øyeblikket og samtidig kjenne seg underlagt forandring og utvikling – slik er det tematiske spennet i Ruth Lillegravens første diktsamling for barn. Barnets opplevelser av seg selv og sine omgivelser utvikler seg gjennom sanselige rytmiske dikt i tråd med årstidenes veksling fra vår til vinter. I hver fase av året skildres nærheten til naturen, i bilder preget av det anelsesfylte og varsomt søkende, men også av å gå opp i noe sterkt, frodig og kraftfullt som river en med, som når «nokon / sette ei fyrstikk / borti sommaren». De ulike fasene atskilles av dobbeltsider med illustrasjoner av Mari Kanstad Johnsen, som rommer den samme bevegeligheten og dynamikken som tekstene.

Arne Svingen: Revolvergutten 2, Gyldendal

Kjøttøksa og Strupern er to av skurkene som holder øye med hovedpersonen Robin Hood Evensen i Arne Svingens barnebok Revolvergutten 2. Som så ofte hos Svingen er hastigheten høy, og de dramatiske toppene kommer heseblesende hurtig. Målgruppa er «slukealderleserne», og Svingen legger opp til at det skal gå unna. Robins drøm om et normalt familieliv lar seg vanskelig innfri i en familie der de fleste befinner seg på feil side av loven. Og når faren dukker opp igjen, er han på rømmen og trenger hjelp av Robin. Mye er snudd på hodet, og boken kan nettopp derfor kaste nytt lys over tilvante far-sønn-forhold. Svingen har også et sikkert grep om den språklige spensten; han boltrer seg i gode språklige poeng, samtidig som han bevarer nerven i forholdet mellom far og sønn.

Tyra Teodora Tronstad: Mørket kommer innenfra, Aschehoug

Max og Linnea befinner seg i en virkelighet som er kjent fra populærkulturen, et lovløst samfunn etter sivilisasjonens sammenbrudd. De forstår det ikke selv, men familiene deres har valgt hver sin side i kampen mellom de forhatte myndighetene og den militante opprørsbevegelsen. I Tronstads versjon er dette likevel ikke et heltedrama, men en overlevelsesfortelling. Om erkjennelser, nederlag, unnvikelsesstrategier og sårbare allianser mellom to som ikke tør å stole på hverandre. Dystopier har blitt ubehagelig aktuelt de siste ukene. Tronstads saklige, engasjerte skrivestil utspiller seg i et sosialt og politisk univers, hvor vekten ligger på hovedpersonenes kamp for egen overlevelse.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Gunstein Bakke: Havende, Forlaget Oktober

I Havende betrakter Gunstein Bakke tre individer som alle lever litt på utsiden. Det er historien om «apekvinnen» Julie Pastrana, en virkelig person født i Sinaloa i Mexico i 1834, med en spesiell lidelse som blant annet medførte forstørret kjeveparti og kraftig skjeggvekst. Det er historien om Finn, som lever i ei rønne ved en søppelfylling i Groruddalen sammen med en utstoppet kvinnekropp han finner på dynga. Det er historien om journalisten Kira som har vært utsatt for et misbruk og som reiser tilbake til sine hjemtrakter Sinaloa, i forbindelse med overleveringen av Julias levninger til den meksikanske stat.
Havende drives ikke frem av handling, men av språk. Romanen er nesten fri for dialog, men full av sanselige skildringer, nyskapte ord og overraskende metaforer; det er en bok for alle som er opptatt av språkets muligheter. Bakke virkelig tyner språket for å jobbe seg mot en eksistensiell innsikt i menneskesinnet. Dette språkarbeidet gjør Havende til en tankevekkende og sjelden utgivelse: «Ikke en kjeft kan klare å fylle det ut, til det er livet en altfor stor veske, hver morgen dras glidelåsen opp og en ser hvor lite alt sammen er, det som natta gjorde uendelig. Smått og likevel uoverkommelig; ikke noe en vokser på, det.»

Vigdis Hjorth: Arv og miljø, Cappelen Damm

Blant Vigdis Hjorths mange gode romaner er Arv og miljø et foreløpig høydepunkt. I forfatterskapet pågår en kontinuerlig utforsking av smerte og sannhet. Romanen handler om den sannheten som eies av hver og en av oss. I en familie finnes det alltid ulike fortellinger om samme livsfelleskap. Søsken har ofte hatt helt forskjellige barndommer og sitter med hver sine historier om hva det innebar å vokse opp nettopp i den familien. I Arv og miljø borer jeg- fortelleren Bergljot etter sannheten om sin oppvekst og kjemper for at de andre i familien skal godta hennes versjon av den felles familiehistorien. Bergljots sannhet handler om krenkelse og krever at de andre i familien innser at foreldrene bærer skyld. Stikk imot deres egne selvfortellinger, der moren og faren er skyldfrie, og Bergljot en tilgjort løgner. At Hjorth makter å løfte dette til et allment tema, om nære relasjoner og hvordan vi lever med hverandres sannheter i samme familie, er helt lysende. Romanen er også nådeløs fordi den viser hvordan Bergljot er grenseoverskridende overfor sine egne barn. Grenseløshet går i arv. Tidligere har Hjorth hatt Søren Kierkegaard som følgesvenn. Nå får han følge av Carl Gustav Jung og Sigmund Freud.

Tone Hødnebø: Nytte og utførte gjerninger, Kolon Forlag

Historie, hukommelse og forståelse er tre av pilarene i Tone Hødnebøs nye diktsamling. Igjen viser hun sitt karakteristiske, poetiske grep, på de store linjene, de talende detaljene. Hun henter inn håndplukkede historiske skjebner – gjerne tilsidesatte kvinners: konkubiner og kjemikere, og matematikere: Teano, Lovelace og Noether. Hun leker med paradoksale, interessevekkende utsagn: Om kroppen: «… hjertet, som er det mest kompliserte organet, er begynnelsen på slutten». Og om verden: «Er det elven eller vannet som renner?» Fremfor alt er hun opptatt av muligheten (og umuligheten) av å fortolke og forstå det allerede skjedde, av forskjellen på nå og etterpå, av skriveakten og den påfølgende leseakten. Elegant tematisk innbygget i boka plasserer hun omskrevne variasjoner av de første diktene til slutt. Hødnebø er en nysgjerrig poet, som sjonglerer både ord og tall, telling og fortelling. Og så er hun åpent villig til å slippe inn mer lys, gjennom sprekkene: «For å få vite noe må jeg rydde plass til tvilen.»

Nils Chr. Moe-Repstad: Wunderkammer (27 kataloger), Flamme Forlag

Det er de store sprangene som slår leseren i møte med Nils Chr. Moe-Repstads dikt: fra bakteriene i kroppens innerste til det uendelige universet, fra Gud til Richard Nixon. I Wunderkammer går diktene over alle grenser i sin svimlende referanserikdom, der vitenskapelige begreper, klassisk litteratur, liv og kulturhistorie flyter sammen til det litterære raritetskabinettet som tittelen lover. Gjennom 740 trelinjers dikt foretar Moe-Repstad en poetisk katalogisering av verden og har skapt et monumentalt verk som er både inkluderende og krevende, åpnende og gåtefullt. Moe-Repstad leder ikke i én retning, men slynger leseren til alle kanter, samtidig som han samler sine dikteriske kuriosa ved hjelp av en sterk og helhetlig poetiske stemme. Katalogene i Wunderkammer er som minnebøker: over menneskene og menneskenes liv med det skrevne ord, over alt som har vært, over alt som en gang skal forsvinne.